Orange og hvit hannkatt var savnet i Oslo

---

---

Beskrivelse av utseende og kjennetegn

Han er av rasen Maine Coon og er hvit på undersiden og oransje på oversiden. Han har såkallt semi-langhåret og pelsen kan klumpe seg fort.
Han er veldig sosial og følsom.

Historie

Kompis savner min kjære som er på ferie, og han kan tro at Alfahannen har forlatt han.
Kompis dro ut kvelden den 10 og etter det har han ikke vært hjemme. Han har katteluke.
Vi bor i Solvang Kolonihage og han er bare kjent rett rundt vår parsell i MIttveien.
Han er ikke voksen og regnes som en tenåring i katteår, men han ser ut som fullvoksen.

Enden på visa

For noen fantastiske mennesker finnes i nabolaget her.
Jeg har akkurat kommet hjem, på sykkel, med katten Kompis, paralysert i den indiske skuldervesken min.
Det første han gjorde da jeg satte han på terassegulvet, var å skrape med heftige drag. Det er slik katter får ut traumet de akkurat har opplevd. Så drakk han, så spiste han, vasket seg, drakk, spiste og sloknet.

Jeg befant meg i hytta i kolonihagen da jeg fikk telefonen. Ja, det er fra Solvang ang den katten?
Han er funnet! JA! Han er i god behold! Jeg kjente at hjertet svulmet og jeg kastet meg på sykkelen i retning skogen. Jeg var så glad men hvorfor virket hun så rar hun som ringte. Hun møtte meg på stien og ropte," ja, det er eieren". Jeg så at de var flere mennesker der på stien. Noen av mennene holdt på med noen stiger og flere av kvinnene snakket på samme tid og så hørte jeg Kompis. Han har jo blitt noe grovere i målet i det siste men det mjauet kjente jeg igjen. Det mjauet som kom da han så og hørte meg hadde nok ikke de andre hørt før. Da visste jeg at det kom til å bli bra.

Han har sittet i det treet i to dager og to netter. Folk har satt ut mat til han, ringt brannvesenet - vanlige stiger var ikke høye nok. Han har mjauet så høyt om natten at de i rekkehusene, på andre siden av skogen, reagerte. De ringte vetrinærhøyskolen og jeg tror tilogmed nrk. Jeg hadde bare noen timer tidligere hengt opp noen lapper i nærheten. Jeg mente å ta den andre retningen senere i kveld men så ringte altså telefonen.

Alle de hyggelige fremmøtte hadde ideer om hvordan katten best skulle hentes ned, men de kom til enighet at det var vel best at noen klatret opp og det måtte bli eieren. Det var to lange stiger knyttet fast til en. Idet jeg jeg var i ferd med å entre stige nr to var det noen som mente at stigene kanskje ikke ville holde. Jeg pustet med nesen. Det å redde Kompis ble med ett i en helt annen kategori. Behold roen nå.
Kompis satt på den nederste av de tjukke grenene på det høye treet. Jeg kjente at det var høyt og farefullt det jeg skulle gjøre, og lurte på om det var lurt å takke nei til jakke. Det å redde Kompis etter to døgn i treet, med åtte ni fremmede mennesker nedenfor, kunne bli en blodig affære. Det var det flere som også påpek da jeg klatret. Diskusjonene pågikk under meg.
En av mannsstemmene lyttet jeg til, og tok pustepauser og timeout med Kompis - høyt til værs - på en sammenbundet stige.
Dette skal vi klare pus. Så flink Kompis. Noen mente at jeg burde ta han i nakkeskinnet, ja det kom stadig gode råd underveis, men jeg sa til Kompis. Nå må vi stole på hverandre. Jeg stolte på dem som gav meg råd, på dem som holdt stigen, på dem som hadde knyttet sammen stigen, og jeg stolte på meg selv. Så ba jeg Kompis stole på meg. Han holdt på å ombestemme seg i samme sekund jeg fikk tak på han, og tok et grepa tak i grenen med forlabbene. Jeg fokuserte på hånden som holdt meg fast i stigen og samtidig som jeg snakket rolig med Kompis, slapp han taket i grenen og lot seg løfte ned. Litt panikk fra han da vi nærmet oss overlevbar fallhøyde, men han valgte å stole på meg og jeg holdt han tett inntil meg. En av damene stakk en snacks opp i nesa på han så snart vi var på bakken, men han var klar til panikk når som helst. Jeg takket så altfor fort de hyggelige hjelperne men måtte få Kompis vel hjem. På sykkelen gjennom dette folksomme parkområdet på en varm julifredag, hadde jeg EN hånd på styret mens jeg holdt pus i vesken med den andre. Innså at hånden på styret var den med forbremsen og i bratt nedoverbakke måtte jeg holde fokus igjen. Nå er vi snart hjemme pus, sa jeg, og vips så ble alt bra igjen.Nå ligger han rett ut på sofaen.

Tusen hjertelig takk til dere som engasjerte dere der på stien i skogen.
Takk for at jeg fikk redde Kompis. Han er verdens kuleste katt, og kommer til å bli enda kulere av denne erfaringen.Jeg vet i alle fall at han kommer til å være litt mer forsiktig - i alle fall en stund fremover. Det var sist uke han testet treklatring på høyt nivå i skogen rundt Kragerø. Kanskje han har lært noe. Det har i alle fall jeg. Det finnes virkelig fantastiske flotte folk!
Takk igjen og ha en fortreffelig sommer!

Kartposisjon

---